Hundre dekar – omtrent 14 fotballbaner – som endrer hele spørsmålet
I Stor-Elvdal har kommunen gjort noe som nærmest snur den tradisjonelle diskusjonen om hundeloven på hodet. Ved Nordstumoen ligger Løvmyra hundepark, et inngjerdet område på rundt 100 dekar – 100.000 kvadratmeter, eller omtrent 14 fullstore fotballbaner – etablert for trygg og lovlig trening og dressur av hund. Området ligger på kommunal eiendom, er inngjerdet med to meter høyt viltgjerde, har bookingsystem og kan brukes til hundetrening gjennom hele året.
Tilbudet er dokumentert både på den offisielle Løvmyra-siden hos KF Stor-Elvdal kommuneskoger og i Stor-Elvdal kommunes egen omtale av hundeparken.
Det er verdt å dvele ved størrelsen. Dette er ikke en liten hundeluftegård mellom en parkeringsplass og en gangvei. Det er et betydelig stykke terreng hvor hunder kan bevege seg, trenes og arbeide under kontrollerte forhold. Kommunen har heller ingen generell lokal forskrift om utvidet båndtvang. Den særskilte forskriften den faktisk har vedtatt, er laget for å åpne et område for hundetrening, ikke for å legge en ny begrensning over hele kommunen. Initiativet fikk støtte fra lokale hundemiljøer, hundeklubber ble involvert, og kommunen beskriver dessuten dispensasjoner og samarbeid knyttet til blant annet fugletaksering, skadefelling, offentlig oppsyn og hundearrangementer.
Stor-Elvdal er ikke feilfri. Kommunen opplyste selv at den særskilte forskriften ennå ikke var vurdert opp mot Landbruks- og matdepartementets nye veileder fra 9. april 2026. Men den har gjort noe som veier tungt i denne undersøkelsen. Den har levert. Når hundeeieren spør hvor hunden faktisk kan få løpe, arbeide og trenes lovlig, finnes det et konkret svar på kartet.
Nettopp der ligger et av undersøkelsens viktigste funn. God hundeforvaltning handler ikke bare om hvor kommunen kan sette et båndtvangsskilt. Den handler også om hvor kommunen kan åpne en port.
357 kommuner fikk de samme spørsmålene
Kartleggingen startet med et enkelt utgangspunkt. Alle Norges 357 kommuner skulle få nøyaktig de samme spørsmålene. Ikke en meningsmåling om hvorvidt kommunen oppfatter seg som hundevennlig, men konkrete spørsmål om forskrifter, hjemmel, geografisk avgrensning, beitegrunnlag, forholdsmessighet, områder der hund kan slippes, grunneierarbeid, dialog med hundeklubber, høring og faktisk tilrettelegging.
213 kommuner er nå registrert med kommunal respons eller materiale. Det tilsvarer 59,7 prosent. Noen har levert omfattende besvarelser med forskrifter, kart, saksframlegg og høringsdokumenter. Andre har svart på noen få spørsmål, sendt lenker eller forklart hvorfor de ikke kan gi en fullstendig besvarelse. Alle reelle kommunale svar inngår, mens rene automatiske mottakskvitteringer ikke gjør det.
Det er viktig fordi denne undersøkelsen ikke later som manglende kunnskap er det samme som et nei. Dersom kommunen ikke forteller om et hundeområde, registreres ikke dette automatisk som at området ikke finnes. Dersom et tiltak planlegges, blir det heller ikke gjort om til et gjennomført tiltak. En privat hundepark blir ikke kreditert kommunen dersom kommunen ikke kan dokumentere en faktisk rolle i etablering, areal, finansiering eller drift.
Når kommunen selv ikke finner svaret
Noen av de mest tankevekkende svarene handler egentlig mindre om hundeloven enn om kommunal hukommelse og prioritering. Lesja bekrefter at kommunen har en lokal forskrift og viser til arkivsak 6/1501 om arbeidet med den. Samtidig opplyser kommunen at den ansatte som arbeidet med saken ikke lenger er i organisasjonen, og at man derfor ikke har kjennskap til involveringen, arbeidet og vurderingene utover det som finnes i arkivet. Videre oppfølging måtte vente til rådgiveren var tilbake fra permisjon.
Det er et svar, og Lesja teller derfor som respondent. Men det illustrerer også et problem. Lokale forskrifter kan gripe inn i hverdagen til tusenvis av innbyggere i mange år. Da bør begrunnelsen, forholdsmessighetsvurderingen og kunnskapen bak regelverket helst tåle at en saksbehandler slutter i kommunen.
Skaun svarte på sin side at en full besvarelse ville kreve innhenting og sammenstilling fra flere fagområder, og at kommunen ikke kunne prioritere ressursene dette krevde fordi lovpålagte oppgaver og løpende saksbehandling måtte gå foran. Ullensaker opplyste at kommunen ikke hadde anledning til å besvare alle spørsmålene og viste i stedet til blant annet informasjon om hundehold, Nordkisa Hundepark og gjeldende og tidligere forskrifter.
Dette beviser ikke at disse kommunene har et negativt syn på hundehold. Men det reiser et legitimt spørsmål. Hvis kommunen regulerer et område, men har store problemer med å hente fram og forklare vurderingene bak reguleringen, hvor tilgjengelig er da egentlig kunnskapsgrunnlaget for innbyggerne som skal følge reglene?
Kommunene kan bestemme mer – men ikke hva som helst
Den nasjonale båndtvangen gjelder som hovedregel fra 1. april til og med 20. august. Hundeloven åpner samtidig for at kommunene kan fastsette lokale bestemmelser på nærmere angitte vilkår. Kommunalt selvstyre betyr likevel ikke at en kommune står fritt til å velge den enkleste eller mest omfattende løsningen.
Det var nettopp bakgrunnen for at Landbruks- og matdepartementet 9. april 2026 publiserte en ny veileder om kommunenes og statsforvalterens bruk av forskriftshjemlene i hundeloven. Veilederen understreker behovet for konkrete vurderinger, forholdsmessighet og tydelig geografisk og tidsmessig avgrensning. Den minner dessuten om at hensynet til mennesker som ønsker å trene hund eller ferdes med løs hund under kontrollerte forhold skal inngå i vurderingene, og peker på dressur- og treningsområder som et virkemiddel som kan redusere konflikter. Dette er ikke en ny hundelov. Det er departementets veiledning om hvordan hjemlene skal forstås og brukes.
Bakgrunnen er heller ikke teoretisk. I lovarbeidet som førte fram til endringene i hundeloven, viste departementet til en tidligere gjennomgang der mer enn halvparten av de lokale forskriftene som var undersøkt gikk lenger enn loven ga adgang til. Det er viktig å være presis med årstallene. Dette var et funn fra det tidligere lovarbeidet, ikke en nasjonal kontroll gjennomført i 2026.
Vi har rangert kommunene som faktisk har levert
Etter å ha gjennomgått materialet mener jeg det nå er både mulig og journalistisk riktig å gjøre noe vi tidligere har vært forsiktige med – å rangere de best dokumenterte løsningskommunene. Dette er ikke en automatisk «Norges beste hundekommune»-liste, og kommuner med mangelfull dokumentasjon blir ikke dømt på opplysninger vi ikke har. Rangeringen gjelder kommuner der materialet er godt nok til at en reell sammenligning kan gjøres.
Det viktigste kriteriet er faktisk tilrettelegging. Et område som eksisterer og kan brukes teller betydelig mer enn et område som vurderes. Deretter vurderes kommunens egen innsats gjennom arealer, finansiering, grunneierarbeid og praktiske løsninger, hvor forholdsmessig og presist regelverket er, om kommunen har brukt eller tatt initiativ til å bruke 2026-veilederen, graden av reell dialog med hundemiljøene og hvor godt kommunen kan dokumentere og forklare egne valg.
Den redaksjonelle rangeringen ser nå slik ut:
1. Stor-Elvdal – skiller seg klart ut fordi kommunen selv har stilt et enormt areal til disposisjon og forskriftsfestet en løsning som åpner for hundetrening. Løvmyra på rundt 100 dekar, helårsbruk, bookingsystem, hundemiljødialog og fleksible ordninger gjør kommunen til det sterkeste samlede løsningscaset i materialet.
2. Asker – kan vise til fire konkrete hundeområder, Semsvannet hundejorde, Vollen hundejorde, Søndre Hurum hundepark og Nilsemarka hundepark. Tre ligger på kommunal grunn, mens kommunen har grunneieravtale om det fjerde. I tillegg var en gjennomgang mot 2026-veilederen satt i gang, og hundeorganisasjoner er dokumentert involvert.
3. Dovre – viser kanskje tydeligst at omfattende beiteinteresser ikke er et argument for å gi opp tilretteleggingen. Lesja og Dovre Hundepark kan brukes hele året, Hjerkinn har inngjerdet dressurområde, og det finnes ytterligere ordninger for trening, jaktprøver og dispensasjoner.
4. Farsund – har både et konkret hundeluftingsområde og et enda viktigere forvaltningsmessig fortrinn. Da kommunen vurderte egen forskrift mot den nye veilederen, konkluderte den selv med at ordlyden som omfattet hele kommunen var for vid, og satte i gang en prosess for å snevre inn regelen til områder der husdyr både har beiterett og faktisk beiter.
5. Kvam – kombinerer faktisk tilrettelegging med aktiv forvaltning. Kommunen har hundepark på kommunal eiendom, areal avsatt til hundeaktivitet i Steinsdalen, dialog med Kvam hundeklubb og gjennomførte en vurdering av regelverket mot den nye departementsveilederen.
6. Bergen – fire kommunale hundeluftegårder som gratis og reelt løs-hund-alternativ, kombinert med særskilte unntak for organisert hundeaktivitet, gjør Bergen til en av de sterkeste storbykommunene i materialet.
7. Vågå – har vurdert reglene, kan vise til beitebrukskart, har treningsområde for fuglehund og beskriver en dispensasjonspraksis som aktivt skal legge til rette for trening, rypetaksering og lovlig rovviltarbeid.
8. Karmøy – tre hundeparker, kommunale arealer og lokalt samarbeid gjør kommunen svært sterk på faktisk levering. Det som holder Karmøy tilbake fra et enda høyere nivå er at forskriften er gammel, at beitegrunnlaget ikke er presist kartfestet og at kommunen ikke hadde dokumentert en ny vurdering mot 2026-veilederen.
9. Senja – stiller i en helt egen størrelsesklasse med rundt 2.000 dekar dressur- og treningsområde i Svanelvdalen gjennom en flerårig dispensasjonsordning.
10. Nordre Follo – viser verdien av målrettet regulering. Kommunen har ikke gjort permanent utvidet båndtvang til normalen, men bruker ekstraordinære bestemmelser når forholdene faktisk tilsier det. Samtidig finnes helårs hundeluftingsområder og et større hundehegn med unntak fra båndtvang.
11. Vaksdal – er interessant fordi kommunen både arbeider med nytt regelverk og løsninger på bakken. Departementets nye veileder er brukt i den pågående prosessen, kommunen har hatt en midlertidig avtale med Vaksdal hundeklubb om treningsareal og vurderer ny kommunal tomt.
12. Hamar – gjorde et omfattende forarbeid før forskriften fra 2024 ble vedtatt, og på Tjuvholmen finnes et kommunalt område hvor hunder kan løpe løs også i ordinær båndtvangstid.
13. Eigersund – har kombinert regulering med et inngjerdet frislippområde og dokumenterer bred involvering av hunde-, frilufts-, natur-, landbruks- og grunneierinteresser.
14. Færder – har et kommunalt inngjerdet hundefriområde på Rosanes, delt mellom små og store hunder, og har politisk vedtatt at flere hundeparker skal utredes når kapasitet og økonomi tillater det.
15. Ålesund – opplyser om kommunal grunn til hundeparker gjennom leieavtaler, arbeid med festeavtale for NKK-tilknyttet klubb og høring av hundeinteresser.
Like bak denne gruppen finnes flere kommuner som fortjener kreditt for enkeltgrep. Sandnes kan dokumentere to inngjerdede hundeluftingsområder, blant annet Helgelandsskogen på rundt 14 dekar, etablert på Statskog-grunn etter samarbeid mellom kommunen og Statskog. Kvitsøy kontaktet flere grunneiere og fant et nytt areal da en tidligere hundepark måtte vike for skoleutbygging. Malvik beskriver en arbeidsform der kommunen forsøker å finne alternative lokasjoner fremfor bare å si nei til hundearrangementer. Sarpsborg eier og driver hundepark ved Glengshølen uten å ha lagt permanent ekstra båndtvang over kommunen, Tønsberg kan vise til to kommunale hundeparker, og Hammerfest har både gitt hundeklubben areal og etablert et mindre inngjerdet hundelufteareal.
Tysnes fortjener en egen pris for måten kommunen tenkte på
Tysnes havner ikke høyt på selve rangeringen fordi det foreliggende materialet fortsatt ikke dokumenterer kommunens rolle i eierskap og dagens drift godt nok til at tilbudet kan gis samme uttelling som et kommunalt drevet eller kommunalt disponert hundeområde. Det er derimot ikke lenger tvil om at hundeparken faktisk ble etablert. Kommunen opplyser at den ga støtte til opparbeidingen, og at hundeparken var ferdig og i bruk da kommunen svarte undersøkelsen. Kommunen fortjener derfor likevel en særskilt plass i materialet.
Da Tysnes Hundeklubb søkte om støtte til inngjerding av hundepark, vedtok kommunen i 2020 å dekke halvparten av de direkte materialutgiftene, oppad begrenset til 15.800 kroner. Mer interessant enn beløpet var begrunnelsen. I kommunens eget saksgrunnlag ble tiltaket koblet til aktivitet, friluftsliv og god folkehelse.
Det er nesten oppsiktsvekkende hvor sjelden et slikt perspektiv dukker opp i kommunale dokumenter. Hunden blir ellers ofte synlig først når den skal reguleres, sikres eller holdes unna noe. Tysnes gjorde hundehold til noe mer. Her ble hundeeieren også sett som en innbygger som går tur, er i aktivitet, deltar i et miljø og kan få en folkehelsegevinst av at kommunen legger til rette. Tysnes er utvilsomt en foregangskommune!
Farsund viser hva den nye veilederen faktisk kan bety
Farsund er samtidig det sterkeste eksempelet på hvorfor kvaliteten på selve regelverket også må inngå i vurderingen. Kommunen hadde en forskrift med en ordlyd som gjorde at den utvidede båndtvangen i praksis var formulert for hele kommunen. Etter at den nye departementsveilederen kom, gikk kommunen tilbake til sitt eget vedtak og konkluderte med at det var for vidt.
Kommunen skrev selv at det ikke var hjemmel for å innføre utvidet båndtvang i hele kommunen slik kommunestyret hadde gjort, og foreslo i stedet at bestemmelsen skulle begrenses til områder hvor husdyr har beiterett og faktisk beiter. Da kommunen svarte undersøkelsen, var endringen en pågående prosess og ikke noe som skal omskrives til et ferdig vedtak.
Det er nettopp slik veiledning skal fungere. Ikke som en bunke papir som blir arkivert, men som grunnlag for å stille spørsmålet om kommunen selv kan ha gått for langt.
Hvor ville jeg tenkt meg om før jeg flyttet med hund?
Undersøkelsen er ikke laget som en kåring av Norges verste hundekommune, og det ville derfor være feil å utrope en sikker sisteplass blant 357 kommuner. Men dersom jeg som aktiv hundeeier skulle velge bosted ut fra det kommunene selv har dokumentert, er det én kommune som ville fått meg til å tenke meg ekstra godt om. Heim vedtok ny utvidet båndtvang så sent som i juni 2026, samtidig som kommunen ikke kunne vise til kommunale friområder, dressurområder eller treningsområder for hund, eller noe dokumentert arbeid for å etablere slike alternativer. Det er nettopp denne ubalansen som er vanskelig å komme utenom. Kommunen viser stor evne til å regulere hvor og når hunden skal holdes i bånd, men langt mindre dokumentert vilje til å svare på det naturlige oppfølgingsspørsmålet – hvor skal hundeeierne da gå for å gi hundene den aktiviteten, treningen og friheten lovverket ellers forutsetter at de trenger? For en familie med en aktiv bruks-, jakt- eller familiehund er det et spørsmål som bør være minst like relevant ved valg av bosted som skole, barnehage og eiendomsskatt.
Heim er en langstrakt kyst- og distriktskommune sørvest i Trøndelag med rundt 6.100 innbyggere, store utmarksområder og et næringsliv der blant annet industri, landbruk og havbruk står sterkt. Kommunen ble opprettet i 2020 gjennom sammenslåingen av Hemne, Halsa og deler av Snillfjord, med Kyrksæterøra som kommunesenter. Politisk ledes Heim av ordfører Marit Liabø Sandvik fra Arbeiderpartiet, mens Ola Rognskog fra Senterpartiet er varaordfører. Kommunestyret har 23 representanter, fordelt på åtte fra Arbeiderpartiet, fire fra Senterpartiet, fire fra Høyre, to fra Fremskrittspartiet, to fra Industri- og Næringspartiet, to fra Halsalista og én fra Kristelig Folkeparti. Det gjør også Heim til et interessant eksempel i denne undersøkelsen. Dette er en kommune der natur, utmark og beitebruk naturlig står sterkt, men hvor kommunen samtidig har valgt en forholdsvis omfattende regulering av hundeholdet uten å kunne vise til en tilsvarende tydelig tilrettelegging for hundeeiere som trenger områder for fri aktivitet og trening. Nettopp den ubalansen – mellom viljen til å regulere og viljen til å legge til rette – er grunnen til at Heim skiller seg negativt ut i materialet.
Veilederen kom i april – men kommune-Norge var langt fra ferdig
Kartleggingen fanger kommunene i en interessant overgang. Noen hadde allerede brukt veilederen. Andre var i gang med gjennomgang, og en tredje gruppe opplyste at arbeidet skulle komme senere. Blant kommunene som faktisk oppga en konkret tidshorisont, går høsten 2026 og vinteren eller tidlig 2027 igjen.
Asker hadde satt i gang gjennomgangen og så for seg ferdigstillelse i 2026 eller tidlig 2027. Vaksdal brukte veilederen i en pågående forskriftsprosess. Voss opplyste om planlagt gjennomgang vinteren 2026/27, mens Hitra hadde en målsetting om høst eller vinter 2026/27. Andre kommuner kunne ikke vise til noen ny vurdering.
Det er ikke grunnlag for å konstruere en nasjonal gjennomsnittsdato eller en prosentandel for hvor mange kommuner som «består» veilederen. Svarene er ikke komplette nok på alle enkeltvariabler til det. Men den røde tråden er tydelig. Veilederen har begynt å flytte kommunal praksis – men virkningen er langt fra ferdig.
En veileder uten utløpsdato på gamle regler
Det er samtidig en svakhet ved hele systemet som fortjener større oppmerksomhet. Departementet sendte veilederen til samtlige kommuner og understreket at lokale forskrifter bør oppdateres jevnlig, at behovene må vurderes konkret og at regelverket må endres når forholdene endrer seg. Men veilederen satte ingen felles frist for når kommunene faktisk skulle gå gjennom eksisterende forskrifter. Dermed kan en kommune lese dokumentet våren 2026 og starte arbeidet umiddelbart, mens en annen kan fortsette med en forskrift som ble laget under helt andre lokale forhold og skyve vurderingen foran seg. Resultatet blir et merkelig rettslig mellomrom der staten selv har identifisert behovet for bedre praksis, men overlater tempoet i oppryddingen til dem som skal rydde.
Det er vanskelig å overse konsekvensen. En veileder som blant annet slår fast at utvidet båndtvang ikke kan legges over hele kommunen for enkelhets skyld dersom behovet kan avgrenses geografisk, får liten verdi for hundeeieren dersom en gammel forskrift blir stående urørt i årevis. Farsund viser hvor mye som kan skje når kommunen faktisk åpner dokumentet og prøver sitt eget regelverk mot det. Det motsatte spørsmålet blir derfor minst like interessant. Hvor lenge er det rimelig at en kommune kan vite at staten har bedt den se på regelverket sitt, uten faktisk å gjøre det?
Hva kan hundeeierne forvente?
Det ville være feil å love at veilederen betyr kortere båndtvang eller nye hundeparker over hele landet. Den gir heller ingen generell rett til å kreve at kommunen bygger et inngjerdet område.
Det hundeeierne med større rimelighet kan forvente, er at kommunene i økende grad må kunne forklare hvorfor en ekstra restriksjon er nødvendig, hvor den skal gjelde og hvor lenge den faktisk trengs. Dersom båndtvangen begrunnes med beitedyr, blir det vanskeligere å forsvare en kommunegrense som eneste kart dersom kommunen faktisk kan vite hvor dyrene har beiterett og beiter.
Og dersom store områder stenges for lovlig løs hund i lange perioder, er det rimelig at spørsmålet om alternativer kommer høyere på dagsordenen. Ikke nødvendigvis et inngjerdet felt i hver grend, men en reell vurdering av om grunneieravtaler, treningsfelt, dressurområder, klubbsamarbeid eller andre løsninger kan fungere.
Dyrevelferd på papiret – stadig mindre rom i praksis
Her oppstår et paradoks som norsk hundepolitikk i forbausende liten grad ser ut til å ha tatt inn over seg. På den ene siden stiller samfunnet stadig tydeligere krav til hundeeieren om kompetanse, kontroll, fysisk aktivitet, mental stimulering og god dyrevelferd. Dyrevelferdsloven krever at dyr skal ha et levemiljø som gir mulighet for stimulerende aktiviteter, bevegelse og annen naturlig atferd. Mattilsynet går enda lenger i sin praktiske veiledning og understreker at hunden skal mosjoneres og aktiviseres daglig, at aktiviteten må tilpasses rasen, og at raser som er avlet for bestemte bruksområder kan vantrives dersom de ikke får utløp for naturlig atferd. For typiske brukshunder kan vanlig lufting ganske enkelt ikke erstatte målrettet trening og arbeid.
På den andre siden bygger vi samtidig et regelverk der hundens faktiske handlingsrom kan bli mindre og mindre. Den nasjonale båndtvangen dekker nesten fem måneder. Kommunene kan på bestemte vilkår utvide den ytterligere i tid og geografi. Andre områder kan reguleres av hensyn til ferdsel, rekreasjon og andre interesser. Samtidig har kommunen ingen tilsvarende generell plikt til å sørge for et eneste sted der hunden faktisk kan trenes løs. Departementets egen veileder sier rett ut at dressurområder er ønskelige, at de kan redusere konfliktnivået og gjøre det mulig å slippe hund også i båndtvangstiden, men staten har likevel valgt ikke å pålegge kommunene å opprette slike områder. Makten til å stenge er altså tydelig hjemlet. Ansvaret for å åpne noe et annet sted er i stor grad valgfritt.
Det er nettopp her lovverket begynner å bite seg selv i halen. Staten pålegger hundeeieren ansvaret for å gi hunden et liv som tilfredsstiller dens fysiske, mentale, individuelle og artstypiske behov, samtidig som det samme offentlige systemet kan gjøre muligheten til å oppfylle disse behovene stadig vanskeligere. Regjeringens egen dyrevelferdsmelding erkjenner faktisk problemet og skriver at hundeloven inneholder bestemmelser som kan virke begrensende på hunders mulighet til å utføre naturlig atferd. Da er dette ikke lenger bare en påstand fra frustrerte hundeeiere. Staten har selv identifisert motsetningen.
Det betyr selvfølgelig ikke at hunder skal kunne løpe hvor som helst og når som helst. Beitedyr, vilt, mennesker og andre legitime interesser skal beskyttes. Men det bør være mulig å forvente mer av lovgiver og forvaltning enn å være svært presis når hunden skal begrenses og langt vagere når spørsmålet blir hvordan hundens dokumenterte behov faktisk skal kunne ivaretas. Når regelverket stadig legger nye lag med ansvar på hundeeieren uten å stille tilsvarende krav til dem som begrenser handlingsrommet, vitner det om en alvorlig mangel på helhetsforståelse. Man har vært langt flinkere til å regulere risikoen ved hund enn til å forstå hva et forsvarlig hundeliv faktisk krever.
Heim – da restriksjonen kom før kartet
I den andre enden av materialet står kommuner hvor reguleringsviljen er lettere å dokumentere enn viljen til å finne alternativer. Heim er den tydeligste kontrasten.
Kommunen vedtok i juni 2026 en ny forskrift om utvidet båndtvang etter at departementets veileder allerede var publisert. Bestemmelsen gjelder der bufe beiter fra 1. april til og med 31. oktober. Kommunen opplyste samtidig at den geografiske avgrensningen ikke var tatt inn i forskriften, og at administrasjonen senere skulle utarbeide en tydeligere avgrensning gjennom en ny forskriftsendring.
Heim skal samtidig ha kreditt for det kommunen faktisk gjorde. Forskriften var på offentlig høring, Surnadal og Rindal hundeklubb kom med innspill, og jeger- og fiskemiljøene ble involvert. Kommunen understreket dessuten at båndtvangen etter dens forståelse bare skal gjelde der og når bufe faktisk beiter, slik at hund kan slippes andre steder når hundelovens øvrige vilkår er oppfylt.
Problemet er hva som står igjen på den andre siden av vektskålen. Kommunen kunne ikke vise til kommunale fri-, dressur- eller treningsområder, noen kjent formell vurdering av slike områder, dokumentert grunneierarbeid for å etablere dem eller andre konkrete tiltak for hundeholdet.
Stor-Elvdal og Heim blir dermed nesten et pedagogisk lærestykke. Den ene kommunen har gjort kartet større for hundeeieren ved å sette av 100 dekar. Den andre vedtok først restriksjonen og skulle tegne den presise geografiske avgrensningen etterpå.
Rennebu og Vestnes har betydelig arbeid foran seg
Rennebu representerer en annen variant. Kommunens forskrift ble vedtatt i 2006 og revidert i 2010, og bestemmelsen om beitedyr praktiseres for hele kommunen. Rennebu har gode grunner til å ta beiteinteressene på alvor. Likevel opplyser kommunen at beiteretten ikke er kartlagt, og at den selv ikke har tatt initiativ til fri- eller treningsområder. Et privat hundesenter på Innset finnes, og kommunen har kontakt med grunneierlag i forbindelse med dispensasjoner, men kommunens egen aktive tilrettelegging framstår beskjeden.
Vestnes har en forskrift fra 2018 som ikke var vurdert opp mot 2026-veilederen da kommunen svarte. Begrunnelsen bygger blant annet på lokal kunnskap og beitelagsinformasjon, men den geografiske avgrensningen framgår ikke presist av forskriften. Kommunen opplyser samtidig om et område som faktisk brukes til hundeaktivitet. Det trekker opp og gjør det feil å beskrive Vestnes som en kommune uten tilbud. Problemet er at området ikke er kartfestet eller formelt avsatt i plan.
Dette er kommuner som ikke først og fremst trenger enda en paragraf. De trenger å få regelverk, kart, dokumentasjon og alternativer til å henge bedre sammen.
Folldal viser hvorfor et privat eller statlig tilbud ikke fritar kommunen
Folldal har en forskrift fra 2007 og opplyser at utmarksarealene omfattes bredt. Kommunen kunne ikke vise til noen ny vurdering mot departementets 2026-veileder. Samtidig finnes det treningsmuligheter gjennom fjellstyret.
Det siste er viktig og skal med. Men det illustrerer også en gjennomgående metodisk forskjell i denne undersøkelsen. At noen andre tilbyr hundeeierne et område, betyr ikke automatisk at kommunen selv har lagt til rette. Kommunene får kreditt for det de faktisk har bidratt til – ikke for at et privat hundemiljø, fjellstyre eller grunneier tilfeldigvis har løst problemet for dem.
Midtsjiktet er langt mer interessant enn det først ser ut
Mellom Stor-Elvdal og Heim ligger den største og mest sammensatte delen av Kommune-Norge. Her finnes kommuner som verken bør hylles eller henges ut.
Noen har få lokale ekstrarestriksjoner, men også liten aktiv hundepolitikk. Andre har noen tilbud, men gammelt eller svakt dokumentert regelverk. Kongsberg er et godt eksempel på en kommune som har faktiske hundetilbud, men et gammelt forskriftsgrunnlag og lite dokumentert ny veiledergjennomgang. Tydal er interessant fordi kommunen faktisk har forsøkt å etablere et kommunalt treningsområde, men ikke har kommet i mål. Aurskog-Høland har ingen lokal hundeforskrift og ingen lokal utvidet båndtvang, men opplyser samtidig at et par friområder er under opparbeidelse på privat og fylkeskommunal grunn.
Dette er kanskje en av de viktigste lærdommene fra hele undersøkelsen. Kommune-Norge lar seg ikke redelig dele inn i «hundevennlig» og «hundefiendtlig». En kommune kan ha gode hundeparker og gammelt regelverk. En annen kan ha moderne forskrift og nesten ingen tilrettelegging. En tredje kan ha svært få begrensninger fordi behovet for kommunal regulering ganske enkelt er lite.
Det er forskjell på å prøve og å la være
Denne forskjellen bør få større plass i den offentlige diskusjonen. Kvitsøy mistet et tidligere hundeområde da det skulle bygges skole. Kommunen kunne ha konstatert at arealet var borte og latt saken dø. I stedet tok den kontakt med flere grunneiere og fant et nytt område.
Malvik beskriver på tilsvarende måte at kommunen forsøker å finne alternative arealer når hundearrangementer kolliderer med andre hensyn, framfor å gjøre «nei» til første og siste svar. Vaksdal er på leting etter en mer permanent løsning. Tydal har lett uten å lykkes.
Slike kommuner skal ha uttelling for innsatsen selv når resultatet ikke er perfekt. En kommune kan ikke trylle fram areal, men den kan vise at den faktisk har lett etter det.
Dette er det hundeeierne egentlig lurer på
For en hundeeier er paragrafnummeret sjelden det første spørsmålet når august nærmer seg slutten. Det mer praktiske spørsmålet er om hunden kan slippes etter 20. august. Den nasjonale ordinære båndtvangen opphører da, men en lovlig lokal forskrift kan forlenge eller utvide båndtvangen innenfor rammene hundeloven setter. Derfor må hundeeiere kjenne både den nasjonale regelen og kommunens lokale forskrift.
Et annet naturlig spørsmål er om kommunen kan si at utvidet båndtvang gjelder «hele kommunen» fordi det finnes beitedyr. Den nye veilederen gjør det svært vanskelig å forsvare en slik løsning bare fordi den er administrativt enkel dersom behovet faktisk kan avgrenses geografisk. Farsund er et praktisk eksempel på at en kommune selv har kommet til at en slik ordlyd ble for vid.
Så kommer spørsmålet mange hundeeiere stiller når kommunen innfører flere begrensninger. Må kommunen da bygge en hundepark? Nei, det finnes ingen generell regel som sier at enhver kommune må bygge et inngjerdet område. Men kommunen slipper ikke dermed spørsmålet om forholdsmessighet. Departementet peker eksplisitt på interessene til dem som ønsker å trene eller ferdes med løs hund, og på dressur- og treningsområder som mulige konfliktreduserende løsninger.
Og til sist kommer kanskje det viktigste. Er en kommune uten lokal båndtvang automatisk hundevennlig? Nei. Det kan bety at kommunen har gjort en grundig vurdering og funnet at ekstra regler ikke er nødvendige. Men det kan også bety at hundehold knapt har vært på kommunens dagsorden. Derfor må regulering og tilrettelegging alltid leses sammen.
Når hundeeieren stadig får mindre plass
Det finnes også en større samfunnsendring bak paragrafene som vanskelig lar seg fange i en enkelt forskrift. For mange hundeeiere oppleves handlingsrommet gradvis som smalere. Hunden skal være sosialisert, mentalt stabil, miljøtrent, lydig, fysisk veltrent og under sikker kontroll. Den skal kunne møte mennesker, dyr, trafikk og nye miljøer uten å skape problemer. Eierne forventes med rette å bruke tid på trening og kompetanse. Samtidig blir stadig flere situasjoner definert ut fra hvor hunden ikke bør være, hvor den ikke bør være løs, hvem den kan sjenere og hvilken risiko den representerer. Vi krever med andre ord stadig mer av den ferdige hunden, samtidig som samfunnet gjør det stadig vanskeligere å skape den.
Det er ikke vanskelig å forstå at dette hos enkelte skaper en følelse av å tilhøre en slags pariakaste i friluftslivet. Hundeieren er velkommen så lenge hunden er bundet, stille, usynlig og ikke gjør krav på areal. Andre brukergrupper blir ofte omtalt gjennom behovet for tilrettelegging. Hundeeieren blir langt oftere omtalt gjennom behovet for regulering. Det er en forskjell i selve blikket på innbyggeren. Tysnes skiller seg nettopp ut fordi kommunen gjorde det motsatte og så hundehold som aktivitet, friluftsliv, fellesskap og folkehelse. Det burde egentlig ikke være oppsiktsvekkende. At det fremstår slik i et materiale fra hele Kommune-Norge, sier ganske mye.
Og her ligger kanskje den mest ubehagelige røde tråden i hele undersøkelsen. Hunden har gradvis gått fra å bli betraktet som en naturlig del av samfunnet til oftere å bli behandlet som en mulig konflikt som skal administreres. Lovverket blir stadig mer finmasket rundt eierens plikter. Forventningene til kontroll blir stadig høyere. Men forståelsen for hva som kreves for å utvikle en trygg, velfungerende og mentalt tilfredsstilt hund ser ikke ut til å ha vokst i samme takt. Når den balansen forsvinner, får vi ikke nødvendigvis tryggere hundehold. Vi risikerer å få mindre kunnskapsbasert hundehold, dårligere treningsmuligheter og flere hunder som aldri får brukt de egenskapene vi samtidig forventer at eierne skal lære å kontrollere.
Det handler ikke om å gi hundeeieren rett i alt
Hundeeieren har også et ansvar. Beitedyr skal beskyttes. Vilt skal beskyttes. Barn og voksne skal kunne bruke parker, turveier, skiløyper og friluftsområder uten å bli jaget, skremt eller plaget av løse hunder. En uansvarlig hundeeier kan ødelegge mye for både andre mennesker og for det store flertallet som faktisk har kontroll på hunden sin.
Derfor er ikke kommuneundersøkelsen en konkurranse om å ha minst mulig båndtvang. En streng regel kan være både nødvendig og godt begrunnet. En liberal regel kan være dårlig dersom den bygger på tilfeldigheter og manglende forvaltning.
Det undersøkelsen utfordrer, er forestillingen om at kommunen har gjort jobben sin i det øyeblikket begrensningen er vedtatt. God forvaltning begynner ikke og slutter ikke med ordet båndtvang.
De beste kommunene gjør fire ting samtidig
Når materialet ses samlet, går det igjen et mønster hos kommunene som kommer best ut. De klarer å beskytte reelle interesser uten automatisk å gjøre hele kommunen til restriksjonsområde. De lytter til hundemiljøene før beslutningene tas. De er villige til å se kritisk på egne gamle vedtak. Og fremfor alt kan de peke på noe konkret når hundeeieren spør hva kommunen selv har gjort.
Det kan være 100 dekar på Løvmyra. Fire hundeområder i Asker. Flere treningsmuligheter i Dovre. Et kommunalt hundejorde i Hamar. Tre parker på Karmøy. To tusen dekar treningsområde på Senja. Eller en kommune som Farsund som faktisk leser den nye veilederen, oppdager at eget vedtak gikk for langt og starter jobben med å rette det.
Tiltakene er forskjellige fordi kommunene er forskjellige. Prinsippet er det samme.
213 kommuner ga respons eller materiale – og spørsmålet peker tilbake på kommunene
Kartleggingen startet med spørsmål til kommunene. Etter 213 registrerte kommunale responser eller dokumenterte bidrag står et enda enklere spørsmål igjen.
Når kommunen legger nye begrensninger på hundeeierne, bør den kunne svare på tre ting.
Hvorfor akkurat her?
Hvorfor akkurat så lenge?
Og hvor skal hundeeieren gå i stedet?
Der ligger forskjellen mellom bare å regulere hundehold – og faktisk å forvalte det.
(NB: Artikkelens søkefunksjon oppdateres fortløpende. Dette skyldes mangler hos noen kommuner som har falt ut med sitt innsendte innhold i online-versjonen. Det jobbes kontinuerlig etterhvert som nye tilfeller oppdages.)
