Noen ante ugler i mosen

Det begynte med noe så enkelt som en reaksjon på et nyhetsbrev. Da NKK fortalte at organisasjonen hadde sendt sitt innspill til Mattilsynet om det nye EU-regelverket for hunder og katter, ble det samtidig forklart at tidsfristen hadde vært så knapp at raseklubber, forbund og resten av organisasjonen ikke hadde kunnet involveres slik NKK selv mente de burde. For mange vil en slik forklaring umiddelbart høres forståelig ut. Sommerferie, frivillige tillitsvalgte og et omfattende regelverk er en kombinasjon som åpenbart kan gjøre organisasjonsarbeid krevende. Men blant personer i Raseklubbenes Fellesallianse, RFA, begynte alarmklokkene å ringe. De ante, for å bruke et godt gammelt uttrykk, ugler i mosen.

Det er heller ikke en reaksjon som oppstår i et vakuum. I miljøene rundt raseklubbene har flere gjennom årene erfart at det kan være betydelig avstand mellom hvordan en prosess presenteres utad og hva som kommer frem når sakspapirer, tidslinjer og original korrespondanse legges på bordet. Nettopp derfor kom spørsmålet til denne redaksjonen om vi ikke burde be Mattilsynet om innsyn én gang til og finne ut hva NKK faktisk hadde fått, når de fikk det og hvor knapp denne fristen egentlig hadde vært. Det gjorde vi. Nå foreligger dokumentene, og mistanken om at saken fortjente en nærmere gjennomgang var definitivt ikke grunnløs.

NKK fikk invitasjonen 12. juni

Det første dokumentet som skurrer mot den offentlige fortellingen, er Mattilsynets egen e-post. Den er sendt 12. juni 2026 fra jurist og seniorrådgiver Bjørnar Stavenes til en lang rekke organisasjoner og fagmiljøer. På mottakerlisten står også Norsk Kennel Klub med adressen info@nkk.no. Dette er ikke en vag orientering om at noe kanskje vil skje senere. Mattilsynet takker deltakerne på informasjonsmøtet 8. juni, sender den fullstendige og oppdaterte presentasjonen og inviterer helt konkret interessentene til å komme med innspill om konsekvensene av de nye EU/EØS-reglene. Tilsynet ber om kvalifiserte anslag på en rekke områder, ber om synspunkter på nasjonale tilleggsregler og skriver uttrykkelig at innspill skal sendes innen 1. september 2026.

Fra 12. juni til 1. september er det 81 dager. Mattilsynets informasjonsmøte ble dessuten avholdt allerede 8. juni, og i presentasjonen fra møtet står både invitasjonen til å bidra med konsekvensvurderinger og fristen 1. september uttrykkelig oppført. Det betyr at tidsrommet fra informasjonsmøtet til fristen var 85 dager. NKK skriver likevel på sin egen nettside at Mattilsynet sendte forespørselen til interessentene 22. juni. Det kan finnes en forklaring på hvorfor NKK bruker akkurat denne datoen, men innsynsdokumentet viser uansett svart på hvitt at en konkret invitasjon med spørsmålene, adressen til NKK og fristen 1. september ble sendt allerede 12. juni.

Dette gjør ikke sommerferien irrelevant. Selvfølgelig gjør den ikke det. Men det gjør det nødvendig å stille et langt mer presist spørsmål enn om sommeren er en vanskelig tid å organisere en høring på. Spørsmålet er hvorfor nesten tre måneder ikke var tilstrekkelig til å sende Mattilsynets henvendelse videre til raseklubbene, forklare hva som sto på spill og be om korte faglige innspill fra de miljøene NKK selv hevder sitter med den avgjørende rasespesifikke kompetansen.

Det mest oppsiktsvekkende ligger i hva NKK gjorde samtidig

Forklaringen om manglende tid blir enda vanskeligere å forstå når man undersøker hva NKK faktisk foretok seg i den samme perioden. På NKKs egen oversikt over interne høringer ligger nemlig et svært interessant sammenligningsgrunnlag. 30. juni 2026, altså midt i den perioden hvor tiden angivelig var for knapp til å involvere organisasjonen i EU-regelverket, sendte NKK et nytt lydighetsregelverk ut via Questback til høringsinstansene. Klubber og forbund ble bedt om å svare så snart som mulig og senest 1. september 2026. Akkurat samme dato som Mattilsynets frist.

Det er vanskelig å komme utenom betydningen av dette. NKK hadde altså organisatorisk kapasitet til å opprette en høring, distribuere materiale til klubber og forbund og gi dem sommeren frem til 1. september til å vurdere et nytt lydighetsregelverk. Samtidig ble raseklubbene ikke gitt tilsvarende anledning til å komme med innspill om et EU-regelverk som kan berøre langt mer grunnleggende forhold innen avl, oppdrett, godkjenning av oppdrett, registrering, sporbarhet, veterinærbesøk, helsekrav, oppstalling, utstillinger, konkurranser og fremtidige nasjonale tilleggsbestemmelser.

Det er akkurat her saken forandrer karakter. Det er ikke lenger tilstrekkelig å si at tidsfristen var vanskelig. Når organisasjonen dokumenterbart klarte å involvere klubbene i andre saker gjennom den samme sommeren, må NKK forklare hvorfor denne saken ble behandlet annerledes. Det er forskjellen mellom en forklaring og en etterprøvbar forklaring, og medlemsorganisasjoner av NKKs størrelse må tåle at den forskjellen undersøkes.

Mattilsynet hadde allerede varslet at interessentene skulle involveres

Dokumentene viser dessuten at dette ikke var en improvisert prosess som plutselig oppsto i juni. Mattilsynets sak om utvikling av nytt regelverk om velferd og sporbarhet ble opprettet allerede i februar. 19. februar sendte seksjonssjef Nina Brogeland Laache Landbruks- og matdepartementet en redegjørelse for hvordan Mattilsynet mente regelverksarbeidet burde gjennomføres mest hensiktsmessig og effektivt, og 20. april ble en oppdatert fremdriftsplan sendt departementet etter et møte fem dager tidligere.

Fremdriftsplanen er særlig interessant. Der står det at Mattilsynet i løpet av 2026 blant annet skulle tolke forordningen, skissere regelverksstruktur, forberede forskrifter og høringsnotat og «informere og involvere interessenter». Senere skulle det utvikles nasjonale tilleggsregler før forslagene ble sendt på tre måneders nasjonal høring og tre måneders EØS-høring. Dette var altså ikke den siste muligheten noen ville få til å uttale seg, og nettopp dét er viktig å være redelig om. Men dette var en tidlig fase hvor Mattilsynet eksplisitt ønsket kunnskap om hvilke konsekvenser regelverket kunne få i Norge, før den videre norske regelverksutformingen var kommet for langt. Det er vanskelig å forestille seg et mer naturlig tidspunkt å hente inn kompetansen fra raseklubbene på.

Raseklubbene ble viktige – etter at svaret var sendt

Så kommer kanskje det mest illustrerende paradokset i hele tidslinjen. NKKs innspill til Mattilsynet er datert 1. september, og Mattilsynets journal viser at «Innspill fra Norsk Kennel Klub» ble journalført 2. september med dokumentdato dagen før. Samme 2. september publiserte NKK saken der klubber, forbund og regioner ble invitert til et digitalt informasjonsmøte med Mattilsynet 15. september. NKK skriver selv at møtet var en oppfølging av svaret organisasjonen allerede hadde sendt.

Det er vanskelig å finne et tydeligere bilde på problemet. Raseklubbene skulle altså få høre om regelverket og stille spørsmål til Mattilsynet etter at NKK allerede hadde formulert og levert sitt eget innspill. Møtet 15. september kan selvfølgelig få betydning for den videre prosessen, men det kan ikke gjøre raseklubbene til premissleverandører for et dokument som allerede ligger i Mattilsynets arkiv. Det er forskjell på å bli involvert mens organisasjonens syn skal formes og å bli invitert til informasjon etter at synet er sendt til myndighetene. Når de to tingene blandes sammen, risikerer medlemsdemokratiet å bli redusert fra medvirkning til etterorientering.

Dette blir særlig underlig fordi NKK selv i innspillet erkjenner betydningen av raseklubbenes kompetanse og behovet for mer reell involvering. Organisasjonen fremhever at sentral juridisk, veterinær- og avlsfaglig kompetanse må kombineres med den rasespesifikke kunnskapen som finnes i klubber og forbund. Det er vanskelig å være uenig i akkurat det. Problemet er bare at dersom denne kunnskapen er så vesentlig som NKK selv sier, burde den ideelt sett vært innhentet før organisasjonen svarte Mattilsynet, ikke etterpå.

NKK sier alle spørsmålene ble besvart – dokumentene gjør også den formuleringen interessant

Det nye materialet reiser dessuten spørsmål ved en annen svært kategorisk formulering fra NKK. På nettsiden skriver organisasjonen at den «har besvart alle spørsmålene fra Mattilsynet». Når Mattilsynets originale henvendelse leses, ser vi imidlertid at tilsynet ikke bare ba om overordnede synspunkter. Det ble uttrykkelig bedt om kvalifiserte anslag på hvor mange dyrehold som ville omfattes av forordningen, hvor mange av disse som var oppdrett, dyremottak, fosterhjem eller salgsanlegg, hvor mange dyremottak som hadde mer enn 15 hunder eller katter, og hvor mange oppdrett som lå over bestemte terskler for kull og antall tisper eller hunnkatter.

NKK leverte tall på en del av dette med utgangspunkt i egne registre, men i det offentlig tilgjengelige innspillet fremgår det ikke tilsvarende kvalifiserte anslag for blant annet dyremottak, fosterhjem, salgsanlegg eller hvor mange dyremottak som har mer enn 15 dyr. Det betyr ikke nødvendigvis at NKK satt på disse tallene eller kunne forventes å fremskaffe dem, og det skal heller ikke fremstilles slik. Men det gjør den bastante formuleringen om at alle spørsmålene er besvart unødvendig kategorisk. En medlemsorganisasjon kan helt legitimt svare at den mangler data på enkelte spørsmål. Det er noe ganske annet enn å gi leseren inntrykk av at hele bestillingen er besvart.

Selv tallene som ble levert fortjener et kritisk blikk

Det finnes også en mer teknisk detalj i NKKs svar som kan få langt større betydning enn man først skulle tro. Mattilsynet ba om anslag på hvor mange oppdrett som har flere enn to kull i kalenderåret, og hvor mange som har flere enn fem kull i kalenderåret. NKK har blant annet presentert statistikk over oppdrettere som i gjennomsnitt har ligget over bestemte kulltall over en langt lengre periode. De to størrelsene er ikke nødvendigvis sammenlignbare.

En oppdretter kan ha tre kull i 2025, ett kull i 2024 og ingen kull i flere andre år. Vedkommende kan dermed falle inn under en terskel knyttet til «flere enn to kull i kalenderåret» akkurat det aktuelle året, samtidig som gjennomsnittet over mange år ligger langt under to. Dersom formålet med tallene er å anslå hvor mange norske oppdrett som kan omfattes av bestemte bestemmelser, kan valg av beregningsmåte derfor påvirke bildet betydelig. Dette betyr ikke at NKK bevisst har levert feil tall. Det betyr at tallgrunnlaget må forstås for det det faktisk er, og at det er fullt legitimt å spørre om det svarer på akkurat det Mattilsynet spurte om.

Dette handler etter hvert om noe langt større enn én frist

Isolert kunne dette vært redusert til en diskusjon om organisasjonsarbeid i sommerferien. Men sett i sammenheng med de tidligere sakene vi har omtalt om avlsregler, avlsstrategi, avlsprogrammer og forholdet mellom NKKs sentralledd og raseklubbene, blir bildet mer alvorlig. Den røde tråden er ikke nødvendigvis at NKK alltid tar feil. Den røde tråden er at organisasjonen igjen og igjen havner i situasjoner hvor raseklubber og tillitsvalgte i etterkant spør hvorfor viktige premisser ikke ble lagt frem tidligere, hvorfor involveringen kom så sent og hvorfor dokumentene noen ganger gir et mer sammensatt bilde enn informasjonen som først ble sendt ut.

Det er også derfor reaksjonen fra miljøet rundt RFA er interessant. Når mennesker som har fulgt NKKs prosesser tett over tid reagerer på en formulering som «for knapp frist» og umiddelbart ber om å få se originaldokumentene, er det uttrykk for en tillitsutfordring som NKK bør ta langt mer alvorlig enn selve kritikken. Erfaringen blant flere i disse miljøene er dessverre at når noe i en NKK-prosess ikke helt går opp, er det ofte verdt å hente frem sakspapirene før man slår seg til ro med forklaringen. Denne gangen viste det seg i alle fall at magefølelsen var verdt å følge. Dokumentene ga ikke grunnlag for å lukke saken. De åpnet den.

NKK kan enkelt rydde opp – ved å legge tidslinjen på bordet

Det finnes samtidig en svært enkel måte for NKK å møte denne kritikken på. Organisasjonen kan offentliggjøre hele sin interne tidslinje og forklare når informasjonen fra Mattilsynet først ble mottatt, hvem som behandlet den, hvilke organer som ble involvert, om noen raseklubber eller forbund ble forespurt, om det ble vurdert å sende Mattilsynets spørsmål bredt ut i organisasjonen, og om NKK noen gang ba Mattilsynet om utsatt frist. Dersom fristen faktisk gjorde forsvarlig medlemsinvolvering umulig, burde det også være interessant å vite når NKK konkluderte med dette og hva organisasjonen gjorde for å forsøke å løse problemet.

Særlig spørsmålet om eventuell fristutsettelse bør besvares. Dersom NKK mente at fristen var så knapp at raseklubbene ikke kunne involveres i en sak av denne betydningen, ville det vært nærliggende å be Mattilsynet om mer tid, forklare situasjonen eller levere et foreløpig svar med beskjed om at supplerende medlemsinnspill ville komme senere. Mattilsynets journaloversikt viser en rekke innspill som faktisk kom også etter 1. september, blant annet fra Tolletaten og Norges Hundekjørerforbund 4. september, hvilket i det minste viser at journalen inneholder materiale mottatt etter den oppgitte fristen. Det betyr ikke automatisk at NKK ville fått en formell fristforlengelse, men det gjør spørsmålet om hva organisasjonen forsøkte desto mer relevant.

Problemet er ikke at NKK mener noe – problemet er hvem som fikk være med før de mente det

Norsk Kennel Klub skal naturligvis uttale seg på vegne av sine medlemmer og ivareta hundeholdets interesser overfor myndighetene. Det er en helt sentral del av organisasjonens oppgave. Kritikken handler derfor ikke om at NKK sendte et innspill til Mattilsynet. Tvert imot burde en sterk kennelklubb gjøre nettopp det. Spørsmålet er hvilken demokratisk og faglig prosess som ligger bak når organisasjonen gjør krav på å representere et enormt mangfold av raser, oppdrettere, bruksmiljøer og klubber i en regelverksprosess som kan få virkninger i flere tiår.

En paraplyorganisasjon kan ikke bruke raseklubbene som et kvalitetsstempel når deres kompetanse passer inn i argumentasjonen, men behandle den samme kompetansen som noe man kan hente inn senere når viktige innspill allerede er sendt. Dersom klubbene virkelig sitter på den uerstattelige rasespesifikke kunnskapen NKK selv sier de gjør, må denne kunnskapen inn mens premissene utformes. Ellers risikerer formuleringer om medlemsdemokrati og involvering å bli nettopp det raseklubbene frykter mest – pene ord som først får praktisk betydning når beslutningsrommet allerede er blitt betydelig smalere.

Det er derfor denne saken ikke egentlig handler om 12. juni, 22. juni eller 1. september. Den handler om tillit. Etter flere år med uro mellom deler av raseklubbmiljøet og NKKs sentralledd burde organisasjonen forstå at tillit ikke skapes gjennom nye formuleringer om involvering. Den skapes ved at medlemmene faktisk kan se når de ble spurt, hva de fikk påvirke og hvordan innspillene deres ble brukt.

Etter det nye innsynet står derfor ett spørsmål igjen sterkere enn alle andre. Dersom NKK virkelig hadde for liten tid til å involvere organisasjonen i en av de viktigste regelverksprosessene for norsk hundehold på mange år, hvordan kunne de samtidig finne tid til å involvere den samme organisasjonen i andre høringer med nøyaktig samme sluttdato? Det spørsmålet fortjener et langt bedre svar enn at sommeren var kort.