Jeg har begynt å stille meg et spørsmål som jeg tidligere neppe ville tatt særlig alvorlig. Er vi i ferd med å avvikle hunderasene slik vi kjenner dem? Ikke gjennom ett stort og dramatisk vedtak, men gjennom en lang rekke mindre beslutninger som hver for seg fremstår som fornuftige, nødvendige og godt begrunnet.
Mistanken kommer ikke ut av løse luften. Hundeeiere og oppdrettere har de siste årene vært vitne til en betydelig utvikling i hvordan hundeavl blir regulert. Myndighetene strammer grepet, EU har vedtatt sitt eget omfattende regelverk, Mattilsynet arbeider med ytterligere nasjonale bestemmelser og Norsk Kennel Klub bygger opp et system med avlsprogrammer, registreringskrav og sentral styring som etter hvert skal omfatte samtlige hunderaser. Alt skjer under den samme overskriften. Bedre dyrevelferd.
Hvem kan være imot det? Jeg kjenner i hvert fall ingen seriøse oppdrettere som ønsker å avle syke hunder. Problemet er at det etter hvert blir ganske vanskelig å få øye på hvor forbedringsarbeidet slutter og begrensningene begynner. Enda vanskeligere blir det å finne noen som tar et samlet ansvar for konsekvensene.
Jeg begynner å få en begrunnet mistanke om at vi er på vei mot noe langt mer omfattende enn en opprydding i uheldig hundeavl. At det overordnede målet, uttalt eller ikke, kan være en gradvis avvikling av de tradisjonelle hunderasene.
Myndighetene erkjenner selv konsekvensene
Regjeringens egen dyrevelferdsmelding fra 2024–2025 er interessant lesning. Der varsles forskriftsregulering av hundeavl, økt behov for veterinærmedisinske undersøkelser og stadig mer omfattende krav til dokumentasjon.
Regjeringen erkjenner samtidig at strengere regulering kan redusere mulighetene for avl på enkelte hunderaser. Det er en opplysning som burde få langt større oppmerksomhet enn den har fått. For her handler det ikke lenger bare om hvilke krav vi skal stille til det enkelte avlsdyr, men om hvilke muligheter som skal finnes for å bevare og videreutvikle hunderasene i fremtiden.
Dette er ikke noe jeg har funnet på. Det fremgår av regjeringens egen melding til Stortinget, kapittel 8.4.1.1.
Myndighetene vet altså at tiltakene kan få konsekvenser for videre avl på enkelte raser. Spørsmålet er hvor grundig man har vurdert hva som skjer når alle begrensningene virker samtidig, og om det finnes noen nedre grense for hvor liten en avlspopulasjon kan bli før rasens fremtid står i fare.
Høyesterett slo 10. oktober 2023 fast at videre avl på cavalier king charles spaniel, slik rasen da var, var i strid med dyrevelferdsloven. Retten åpnet samtidig for videre avl på engelsk bulldog innenfor et bestemt avlsprogram. Dommen viste at et avlsforbud kan ramme en hel rase, selv om den konkrete avgjørelsen gjaldt de aktuelle partene og avlsforholdene.
Høyesteretts avgjørelse HR-2023-1901-A ble dermed langt mer enn en rettssak om to hunderaser. Den viste hvor omfattende konsekvenser dyrevelferdslovens avlsbestemmelse kan få.
Jeg bestrider ikke at det finnes alvorlige helseproblemer i enkelte raser. Slike forhold skal tas tak i, og jeg mener oppdrettere har et betydelig ansvar. Men det må være lov å spørre om vi etter hvert beveger oss fra å regulere uheldig avl til å regulere selve muligheten for å opprettholde raser.
Nå kommer EU – og Norge kan gå enda lenger
EU-forordning 2026/1818 ble vedtatt i juni i år. Regelverket omfatter blant annet oppdrett, dyrevelferd, identifikasjon, registrering og sporbarhet. Hovedbestemmelsene skal gjelde i EU fra 31. august 2028, mens ytterligere avlsbestemmelser kommer senere.
Reglene åpner blant annet for å utelukke hunder med bestemte skadelige fysiske trekk fra avl. Utfyllende bestemmelser om slike trekk skal fastsettes innen 2030, mens mer detaljerte regler om skadelige genotyper skal komme innen 2036.
EU har ikke vedtatt noe generelt forbud mot hunderaser. Mattilsynet presiserer dette i sin egen veiledning. Samtidig opplyser tilsynet at Norge kan innføre strengere og mer utfyllende nasjonale bestemmelser.
Dermed vet vi at dagens regelverk langt fra er siste kapittel.
Flere av kravene er fornuftige. Kontroll med ulovlig handel, sporbarhet og tiltak mot alvorlige arvelige lidelser fortjener støtte. Likevel gir dette ingen grunn til å akseptere at alle fremtidige begrensninger automatisk er riktige.
Genetikk er ikke enkelt. Ingen hund er genetisk perfekt, og god avl handler om å vurdere hele dyret, slekten, populasjonen og hvilke egenskaper man ønsker å føre videre. En stadig strengere utsortering av avlsdyr kan under bestemte forhold redusere det genetiske mangfoldet man samtidig hevder å ville bevare.
Hva gjør man dersom en rase til slutt sitter igjen med så få aktuelle avlsdyr at videre forsvarlig avl blir svært vanskelig? Hvilke hensyn skal da veie tyngst, og hvem får det siste ordet?
Disse spørsmålene fortjener langt større oppmerksomhet enn de får i dag.
NKK samler makten – raseklubbene får gi råd
Utviklingen hos Norsk Kennel Klub gjør meg minst like betenkt.
NKK har satt i gang et omfattende arbeid med avlsprogrammer for alle registrerte hunderaser. Programmene skal blant annet regulere helse, genetisk variasjon, innavl og konkrete avls- og registreringskrav.
Formålet kan være både godt og nødvendig. Problemet ligger i hvem som får bestemme, og hvordan beslutningene forankres hos dem som faktisk har ansvaret for rasene gjennom det daglige avlsarbeidet.
I et dokument publisert av NKK om utarbeidelse av avlsprogrammer fremgår det at raseklubbene har en rådgivende rolle når avlsprogrammene utarbeides sentralt. Beslutningsmyndigheten ligger hos NKK, og krav om årsmøtevedtak gjelder ikke på samme måte som når en raseklubb selv fremmer forslag om nye registreringskrav. Dette er etter min oppfatning en ganske oppsiktsvekkende maktforskyvning.
Raseklubbene er bygget opp av frivillige medlemmer som gjennom generasjoner har arbeidet for rasene sine. De sitter med kunnskap, erfaring og et engasjement som ingen sentral administrasjon kan erstatte. Likevel kan de i slike prosesser ende opp som rådgivere i spørsmål som får direkte betydning for hvilke hunder som skal kunne videreføre rasene de er satt til å forvalte.
NKK har allerede innført konkrete avlsbegrensninger i flere raser. Norsk lundehund har en grense på 20 avkom per hund, finsk støver 25 og drever 50. Etter at grensene er nådd, får ytterligere valper registrert avlssperre etter de aktuelle avlsprogrammene.
Begrensninger av denne typen kan være faglig begrunnet og bidra til å hindre matadoravl. Det er ikke poenget mitt å hevde at slike grenser i seg selv er feil. Poenget er at NKK gjennom registreringssystemet har fått et svært effektivt virkemiddel til å styre hvilke dyr som kan brukes videre i organisert raseavl.
NKK bestemmer altså ikke bare hvilke hunder som får registrert stamtavle. Gjennom regelverket får organisasjonen stadig større innflytelse over hvilke hunder som kan føre stamtavlen videre.
Det er en vesentlig forskjell, og den burde interessere langt flere enn dem som driver oppdrett.
Når myndighetene omtaler NKK som en samarbeidspartner
Utviklingen blir ikke mindre interessant når vi ser på forholdet mellom NKK og myndighetene.
I oktober 2022 gikk NKK offentlig ut mot et forslag fra Venstre om streng regulering av hundeavl på rasenivå. Organisasjonen advarte om at slik regulering kunne ramme den organiserte og dokumenterbare hundeavlen, og påpekte at et forbud på rasenivå ikke var løsningen. NKK ønsket riktignok bedre regulering, men mente avlsprogrammer var en bedre vei enn detaljerte begrensninger direkte i forskrift.
Les gjerne NKKs egen pressemelding fra 28. oktober 2022.
Fire år senere har NKK utviklet et omfattende eget system for avlsstyring, samtidig som organisasjonen samarbeider tett med Mattilsynet om forståelsen av de nye europeiske bestemmelsene. Den 15. oktober 2026 kom en uttalelse i Stortingets europautvalg som jeg mener fortjener langt større oppmerksomhet.
Landbruks- og matminister Nils Kristen Sandtrøen fortalte at han hadde hatt møte med Norsk Kennel Klub, og beskrev organisasjonen som positiv til retningen regelverksarbeidet går. Statsråden understreket også fordelene ved samarbeid med kennelklubbene og bruk av deres databaser.
Uttalelsen gjaldt arbeidet for sunnere avl og bedre dyrevelferd, ikke et ønske om å avvikle hunderaser. Likevel gjør den det nødvendig å spørre hvor NKK står, og hvor grensene for samarbeidet går.
Les statsrådens uttalelse i det offisielle referatet fra Europautvalget 15. oktober 2026.
Jeg forventer at NKK samarbeider med myndighetene. Jeg forventer også at organisasjonen er fullt i stand til å gå imot dem når medlemmenes og hunderasenes interesser tilsier det.
Det ene utelukker ikke det andre.
Likevel sitter jeg med et stadig sterkere inntrykk av at NKK har beveget seg fra rollen som selvstendig interesseorganisasjon til å bli en stadig tettere del av systemet som skal regulere medlemmene.
Det er ikke en ubetydelig utvikling. NKK er medlemsorganisasjonen til hundefolket, ikke et direktorat under Mattilsynet.
Hvem skal forsvare hunderasene?
Etter hvert melder det seg et spørsmål som går langt utover det juridiske.
Hunderasene er ikke bare forskjellige utseender. De representerer bruksegenskaper, mentalitet, funksjoner, historie og kultur. Gjennom et langsiktig avlsarbeid har mennesker utviklet hunder til jakt, gjeting, vakthold, redningstjeneste, tjenestearbeid og familieliv.
Mange av rasene har store og godt dokumenterte populasjoner. Andre er små og sårbare. Enkelte har betydelige helseutfordringer, mens andre har hatt god fremgang gjennom målrettet avlsarbeid over flere tiår. Jeg savner en langt tydeligere diskusjon om denne forskjellen.
Når schäferhundens hofteleddsproblemer trekkes frem i den politiske debatten, slik de igjen ble under Europautvalgets møte 15. oktober, burde utviklingen i rasens helse gjennom flere tiår være like interessant som problemene man hadde tidligere. Hvilke resultater har systematisk helsekontroll gitt? Hvilke forbedringer er oppnådd, og hva gjenstår?
Avlsarbeid skal naturligvis vurderes etter resultater, men da må både fremskritt og problemer være en del av regnestykket.
NKK driver også arbeid med krysningsprosjekter som nettopp har som formål å bevare truede raser og forbedre genetisk variasjon. Det er et viktig motargument mot forestillingen om at organisasjonen har bestemt seg for å avvikle alle raser. Problemet er at slike tiltak ikke fjerner behovet for å undersøke den samlede virkningen av alle øvrige begrensninger.
Det hjelper lite å vedta stadig nye helsekrav dersom man samtidig mister oppdretterne som skal gjøre forbedringsarbeidet mulig.
Hundoppdrett er for svært mange et livslangt engasjement. Kunnskapen bygges opp gjennom generasjoner med hunder, gjennom erfaringer, feilvurderinger, forbedringer og et oppriktig ønske om å føre rasen videre i bedre stand enn man selv overtok den. Dette arbeidet lar seg ikke uten videre erstatte med forskrifter, skjemaer og sentrale beslutninger.
Forsvinner de erfarne oppdretterne, forsvinner også verdifull kunnskap. Blir avlspopulasjonene for små, mister man genetiske muligheter som det kan være svært vanskelig å hente tilbake. En hunderase kan i verste fall bli sittende igjen med en stamtavle, en rasestandard og en historie, men uten et tilstrekkelig grunnlag for å ha noen fremtid.
Det er denne utviklingen jeg mener vi må være langt mer oppmerksomme på.
Målet er kanskje aldri å forby rasene
Jeg vil tilbake til mistanken jeg innledet med.
Finnes det en overordnet tanke hos myndighetene om at tradisjonell raseavl gradvis skal fases ut? Er målet på lang sikt at hunder i mindre grad skal avles innenfor etablerte raser, og at den avlen vi kjenner skal erstattes av noe annet?
Jeg kan ikke dokumentere at en slik plan finnes. Verken myndighetenes offentliggjorte regelverk eller NKKs dokumenter beviser en felles agenda om å avvikle alle hunderaser. Den forskjellen mellom fakta og mistanke er viktig. Likevel mener jeg det er gode grunner til å være på vakt.
Høyesterett har vist at avl på en rase kan være ulovlig. Regjeringen erkjenner at strengere regler kan redusere avlsmulighetene i enkelte raser. EU åpner for ytterligere begrensninger, og Norge kan velge å gå lenger. NKK utvikler avlsprogrammer for samtlige raser og har selv slått fast at beslutningsmyndigheten ved sentralt utarbeidede programmer ligger hos organisasjonen, mens raseklubbene har en rådgivende rolle.
Dette er dokumenterte forhold. At de samlet kan føre til en gradvis svekkelse av tradisjonell raseavl, er en begrunnet bekymring.
Det er også fullt mulig at summen av beslutningene får konsekvenser som ingen av aktørene har ønsket eller forutsett. En slik utvikling vil ikke nødvendigvis være mindre alvorlig av den grunn.
Avlsverket har ikke fått svar fra verken NKK eller Mattilsynet på sine henvendelser. Dermed må vurderingene bygge på det disse aktørene selv har offentliggjort, på gjeldende regelverk og på de politiske uttalelsene som foreligger.
NKK må finne tilbake til hvem organisasjonen er til for
Jeg har ingen interesse av å forsvare uforsvarlig hundeavl. Den som driver oppdrett, må tåle kritiske spørsmål, dokumentasjonskrav og faglige vurderinger. Dyrevelferd er en selvfølge, og sykdom som kan forebygges gjennom forsvarlig avl, skal forebygges.
Men hunderasene må også ha noen som forsvarer deres fremtid. Den oppgaven skulle NKK være den fremste til å ivareta.
Jeg forventer ikke at organisasjonen går til krig mot myndighetene ved enhver anledning. Jeg forventer at den opptrer som en uavhengig organisasjon som våger å stille de vanskelige spørsmålene, protestere når det er nødvendig og sørge for at raseklubbene ikke reduseres til et rådgivende vedheng i sitt eget avlsarbeid.
NKK skal representere medlemmene overfor myndighetene. Ikke først og fremst representere myndighetenes forventninger overfor medlemmene.
Kanskje tar jeg feil i min mistanke om hvor dette bærer. Det håper jeg faktisk. Men jeg synes utviklingen gir såpass mange faresignaler at det ville vært direkte uansvarlig å la være å stille spørsmålene.
Hunderasene behøver ikke bli forbudt ved navn for å forsvinne. Det holder at muligheten til å avle dem videre gradvis blir så begrenset, komplisert og kostbar at det til slutt ikke finnes tilstrekkelig mange oppdrettere eller egnede avlsdyr igjen.
Og dersom vi en dag kommer dit, hjelper det fint lite at hver eneste begrensning underveis ble innført med de aller beste intensjoner.
Da har vi ikke nødvendigvis forbedret hundeavlen. Vi kan ha regulert bort grunnlaget for den.





